Materialenes kvalitet er avgjørende for klangen i ethvert strengeinstrument. Som oftest er lokket av gran. Bunn, sider og hals er som oftest av lønn. Men andre tre-sorter som poppel, kastanje og svart-or er også brukt i bunnen. For at treet skal være egnet til klang-materiale, gjelder en rekke forutsetninger: Treet må ha vokst i egnet jordsmonn(rett kalkinnhold) og i ideelt klima. Treet må være felt midtvinters og tørket tilstrekkelig lenge. Emnene bør være kløvd eller skåret fra den delen av stammen som har de lengste cellene, et stykke opp fra rot. Ved hjelp av et ultralyd-apparat, er det enkelt å måle hvor hurtig treet overfører lyd. Jo raskere treet leder en lyd-impuls, jo mer egnet er det som klang-materiale. Treets bøynings-motstand, er svært forskjellig. Særlig betyr motstanden i tverr-retningen mye for valg av materiale, og spesielt for lokk-materialet. Et godt lokk-materiale har hurtigst mulig lyd-gjennomgang i lengde-retningen, og forholdsvis liten bøynings-motstand på tvers av år-ringene. Dessuten er egenvekten viktig. Et tungt trevirke gir grunnlag for en mørk klang. Lett materiale kan gi en lysere klang. Til bratsj bør en derfor velge materiale med høy egenvekt. Både bunn- og halsmaterialets styrke er avgjørende for at instrumentet skal kunne klinge maksimalt. Hals-materialet må være så fast som mulig. Et mykt halsmateriale innebærer tap av klang for ellers gode materialer. Både egenvekt, elastisitet, tykkelse, utforming, og egen-toner i både lokk, sider og bunn, bestemmer klang-karakteren i instrumentet. Dessuten er det avgjørende at lakken ikke trenger inn i tre-verket. Derfor må lokk og bunn behandles med et lett og tynt, pore-tettende middel som forsegler de åpne cellene mot at lakken trenger inn. Fiolinfamiliens instrumenter. Ytterformen er bestemt av en geometrisk konstruksjon med disse forhold: Største bredde er 4/7 av lengden. Fremre bredde er 4/5 av største bredde, og minste bredde er 1/2 avstand mellom tverrlinjene for største og minste bredde. Største høyde innvendig er 1/2 minste bredde. Plasseringen av hjørner og lyd-hull er også geometrisk bestemt. Når disse forhold overføres på en normal indre fiolinform med lengde 35 cm, blir tallene for bakre bredde 20 cm, fremre bredde 16 cm, minste bredde 10,5 cm, innvendig høyde 5,25 cm. I bygge-prosessen er det vanlig, og bygge-teknisk mest nøyaktig, å bygge instrumentet omkring en sammensatt, innvendig form. En slik form gir støtte for sidene (sargen) inntil bunnen kan limes fast. Innvendige klosser i hjørnene, for-kloss og bak-kloss kan limes midlertidig til den indre fiolinformen og formes slik at sidene er jevne og symmetriske. Sarg-skinnene sages helst av samme emne som bunnen. Til fioliner slipes eller sikles de ned til tykkelse 1 – 1,3 mm. De bøyes over en varm metall-form ved hjelp av en meget tynn støtte-skinne. Når de passer nøyaktig rundt modellformen, limes de til klossene. Før lokk og bunn kan limes til sargen, må kantene listes innvendig med ca 2 mm tykke lister, slik at lim-flaten mot lokk og bunn blir 3 mm bred. Lokk og bunn sages til, slik at ytterkant er 2,5 mm utenfor sargen. Flatene på inn-siden må være helt plane. Utvendige flater formes til jevne, tverr-gående og langs-gående sirkel-buer. De tverr-gående buene er konvekse i midten og kortere, konkave mot kantene. Et tykkelse-strekmål er et viktig verktøy til å forme overflaten. Tykkelse-strekmålet innstilles i forskjellige høyder, slik at det tegner linjer på hver valgte tykkelse, i forhold til den plane undersiden. Siste finjustering av hvelvformene gjør en med form-siklinger. En bør kunne arbeide i sol-lys for best mulig å se hvor materiale må sikles bort. Når platene er helt ferdig formet utvendig, tynnes de innvendig under kontroll av vekt og egen-toner. Resultatet skal bli et jevnt fordelt tykkelsemønster, der minste tykkelse i både lokk og bunn som oftest blir fra 2 – 2,5 mm. Største tykkelse i midten blir for bunnen 4 – 6 mm, og for lokket 3 – 3,5 mm. Når egen-tonene er harmoniske, og samtidig vektforholdet lokk/ bunn er 2/3, er en nær det ideelle. Lyd-hullene i lokket må skjæres slik at arealet foran og bak disse er like stor. Det er viktig for klang at avstanden mellom lyd-hullene er best mulig. Dette avhenger av lokkets form og tykkelse i midtpartiet. Vanlig minsteavstand mellom de fremre lydhullene er 40 – 42 mm. Lokket skal deretter forsynes med en bassbjelke like inntil venstre lydhull. Den tilpasses slik at den gir lokket et lite løft på bass-siden. Dette hindrer at lokket synker ned på grunn av strengenes trykk. Riktig utført skal det ikke være nødvendig å skifte bjelken i instrumentets levetid. Mengden materiale i bjelken skal gi lokket de samme egen-toner som det hadde før lydhullene ble skåret. Arbeidet med lokk og bunn avsluttes med at innsiden poleres med en spritløsning av propolis. Halsmaterialet skal være så sterkt som mulig. En svak hals gir ikke fiolinen den tonestyrke den kunne hatt. Skruekassen og skruene tilpasses slik at hver streng har fritt rom fra skrue til for-sadel, og det må være tilstrekkelig klaring for strengene under skruene. Snekken skjæres slik at den virker harmonisk i størrelse og form. På enkelte fioliner er snekken formet som et hode av menneske eller dyr. Overflatebehandling og lakk. For å hindre at lakken trenger inn i treet, behandles det med et middel som forsegler de ytterste porene. Det ideelle er at det ikke skaper spenning i overflaten ved at det trekker seg sammen når det tørker. 2 strøk med en blanding av eggehvite og arabisk gummi løst i vann er godt egnet. Deretter slipes svært forsiktig for å jevne overflaten, men ikke så mye at porene åpnes. Til dette bør en bruke fineste korning slipe-papir uten bretter, som kan sette merker i konkave flater. De tidligere italienske fiolinbyggere brukte tørre stengelbiter av åkersnelle til den fineste overflate-behandling. Jeg har prøvd mange typer av lakk, og anbefaler en type olje-lakk som inneholder lavendel, og selges i varianter for grunning, farge-tilsetning, og overtrekk. Tre-materialet er den viktigste faktoren for en god og sterk klang. Unødig tykkelse av lakk demper klangen.
